Bree Switzer
Jeg har alltid elsket å synge
Jeg pleide å tenke at hvis jeg kunne synge hver dag, ville jeg vært glad. Dette gjør at jeg alltid har sunget i kor, uansett hva annet jeg har gjort i livet mitt. Den tanken fikk meg også til å studere stemme og komposisjon ved Selkirk Music-programmet i Nelson BC fra 1999-2002 og deretter til å undervise i sangtimer som en biinntekt mens jeg studerte Steiner lærerutdanning i England fra 2002-2004. Musikk og sang var alltid der for meg, men da jeg utdannet meg til lærer, trodde jeg at jeg utdannet meg til å undervise i engelsk på videregående skole. I mitt andre år på lærerutdanningen tok jeg privatetimer i kordirigering hos min korleder, Gregers Brinch. Det var en god avgjørelse! Den gang hadde jeg aldri drømt om at det senere skulle bli min hovedjobb å dirigere kor.
Kan kor forandre verden?
Jeg er kanskje ikke den mest objektive, men jeg tror at kor kan forandre verden. Hvis hver arbeidsplass startet dagen med å synge sammen, ville de vært mer harmoniske, mer aksepterende og gladere steder å jobbe. Hvis barn startet hver morgen med å synge sammen, ville hvert menneske vokse opp med en tilknytning til musikk, til sin egen stemme, og med en viss selvtillit som bare sang kan gi. Så når folk spør meg hvem korene mine er for, er mitt sanneste svar dette: for alle!
“Jeg liker at vi øver mye på å lytte til hverandre.”
“Men jeg kan ikke synge…”
Dette er en uttalelse jeg hører ofte. Jeg tror virkelig at alle kan synge. Mange mennesker er ute av trening, så de har ikke utviklet kontrollen over sin egen stemme som kreves for å synge i rent. Men dette kan læres. Det er absolutt lettere å lære når du er ung, akkurat som å lære å bruke stemmen til å snakke er lettere når du er ung! Men med dedikasjon og øvelse kan det også fint læres senere i livet.
Mer om meg
Jeg var heldig som vokste opp i en familie der musikk var til stede. Foreldrene mine var ikke musikere, men de trodde heller ikke at musikken var lukket for dem. Moren min sang med oss som barn, og jeg var så heldig å gå på en Steinerskole hvor vi sang hver eneste dag. Da jeg gikk i fjerde klasse husker jeg at jeg sang en sang jeg virkelig elsket sammen med klassen min. Jeg la hele mitt hjerte i det. Læreren min stoppet foran skrivebordet mitt og da sangen var ferdig sa han, «Bree, du har en vakker stemme.» Det øyeblikket var viktig for meg, fordi det satte meg på kursen til å tro på at jeg kunne synge. Mange har fortalt meg at de opplevde det motsatte. En korleder eller musikklærer som høflig ba dem om å ikke synge, eller stå bakerst. Fra det øyeblikket sluttet de å synge, i noen tilfeller for alltid, og idet samme stoppet utviklingen av sangstemmen.
Da jeg byttet på en offentlig skole i 10. klasse, foreslo foreldrene mine at jeg skulle på audition for jazzkoret. Jeg var sjokkert! Audition? Jeg var ikke en sanger! Men foreldrene mine oppmuntret meg, og sa at de trodde jeg nok ville komme inn. Jeg ante ikke hva det innebar å gå på audition for et kor. Men jeg ble fascinert av foreldrenes insistering. Faren min sa ganske enkelt: "Vi tror du vil like det."
Og de hadde rett. På auditionen ba korlederen meg om å synge Happy Birthday, og da jeg var ferdig sa han: «Velkommen til koret!» De neste tre årene dro jeg til skolen klokken 07.30 for å øve på kor tre dager i uken, og de var favorittdagene mine. Etter øvelsene snakket, lo og sang jeg med venner.
Hjemme i Nelson BC med søstrene mine og deres barn.